NAS-rapporten

I 2009 utkom boken Strengthening Forensic Science in the United States: A Path Forward fra det amerikanske National Academy of Science (forkortet NAS). Boken er en rapport fra en komitè som har sett på og vurdert de kriminaltekniske (forensiske) tjenestene i USA.

NAS utførte oppdraget for Kongressen, i lys av at det var observert et behov for forbedringer innen de forensiske tjenester.

I rapporten blir det påpekt at de forensiske (kriminaltekniske) tjenestene strir med stor mangel på ressurser, for dårlig opplæring, mangelfull trening, oppfølgende utdannelse, manglende sertifisering og akkreditering, samt uensartet praksis. Det meste av dette henger sammen og er et generelt problem for kriminalteknikken både i USA og internasjonalt (også Norge). Den uensartede praksisen er imidlertid et varierende problem alt etter disiplin (f.eks. fingeravtrykk, rettsmedisin) og antall laboratorier. I så måte er USA noe spesiell med ca. 470 offentlige og mellom 50 til 100 private kriminaltekniske laboratorier. Det blir hevdet at det er ingen enhetlig sertifisering av utøvere av kriminalteknikken og akkreditering er ikke påkrevd i de fleste jurisdiksjoner.

Komitèen setter også spørsmålstegn ved individualiteten til de tradisjonelle sporene som bl.a. fingeravtrykk og verktøyspor etter skytevåpen. Det er særlig i lys av verdien av DNA spor og bruk av statistikk at denne diskusjonen har oppstått.

Det er hevdet at DNA er en mønsterdisiplin både med hensyn til undersøkelsesmetodikk og populasjonsstatistikk, og at det i bl.a. fingeravtrykksdisiplinen og skytevåpendisiplinen foreligger for lite forskning om individualiteten, samt at undersøkelsen og tolkningen av overensstemmende detaljer er for subjektiv. Feilfrekvenser er ikke kjent eller påstås å ikke eksistere, og det trekkes frem eksempel på feilidentifisert fingeravtrykk, og for absolutte konklusjoner. Bl.a. blir det hevdet at en fingeravtrykksgransker som på eget initiativ bruker konklusjonen sannsynlig identitet i stedet for sikker identitet risikerer disiplinær forføyelse.

Problemet er vel at det i alle kriminaltekniske disipliner er et subjektivt element (også DNA) og det kan gjøres feil både ved sikringen, behandlingen og analysen/undersøkelsen, og ikke minst tolkningen. Tolkningen skjer på flere nivåer og i siste instans av retten.

Det er derfor vanskelig å sette de kriminaltekniske disiplinene opp mot hverandre. F.eks. er fingeravtrykk en over 100 år gammel disiplin utviklet av datidens ypperste vitenskapsmenn, mens DNA en forholdsvis "fersk" disiplin.

Apropos statistikk så skal en være forsiktig med å benytte det på enkelthendelser som kriminelle handlinger er. Tilfeldighetenes sammentreff kan mildt sagt være lunefulle. Noen har ganske treffende omtalt statistikk som antallets tyranni.

Uansett sportype, så er og blir alle typer kriminaltekniske spor svært verdifulle når fakta skal prøves og bør utnyttes maksimalt. I mange tilfeller er sågar en negativ konklusjon (ikke sikker konklusjon) verdifull.

NAS har satt opp 13 anbefalinger hvorav den ene er at det i USA opprettes et nasjonalt institutt for kriminalteknikk.