Kriminalteknikkens historie

For å sette kriminalteknikken i et perspektiv, følger det her en kort historisk utvikling.

700 f. Kr: I Kina ble vokssegl med tommelfingeravtrykk ble benyttet.

44 f. Kr. Den romerske legen Antistius undersøkte liket av Julius Cæsar etter attentatet og påvist 23 stikksår, men bare ett stikksår i brystet var dødelig.

1194:  I henhold til Articles of Eyre i England skulle en coroner gjøre undersøkelser av alle som døde før de ble gravlagt, dersom de døde uventet, eller på en uvanlig måte, eller under mistenkelig forhold.

1248:  I den kinesiske boken Hsi Duan Yu beskrives det hvordan en kan skille drukning fra kvelning.

1609: Den første avhandlingen om systematiske skriftundersøkelser ble publisert av franskmannenFrancois Demelle.

1776: Den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele (1742 – 1786) anbefalte en måte å påvise arsenikk, dog i store mengder.

1789: I Lancaster, England, ble John Toms domfelt for drap på grunnlag av et avrevet papirstykke fra en avis funnet i hans lomme. Dette er en av de første kjente saker hvor fysisk innpassing ble benyttet.

1810: Franskmannen Eugène Francois Vidocq` (1775 – 1857) opprettet det første etterforskningbyrået (the Sureté Nationale).  Han beskrives gjerne som faren til moderne kriminologi.

1828: Briten William Nicol(1768-1851) utviklet mikroskop med polarisert lys. Kjent som Nicols prisme.

1835: Briten Henry Goddard benyttet for første gang prosjektilsammenligning til oppklare et drap. Dette skjedde på grunnlag av et synlig karakteristisk spor fra støpeformen.

1836: Den engelske kjemikeren  James Marsh (1794 – 1846) benyttet en kjemisk prosess til å påvise at arsenikk var dødsårsaken i en drapsak.

1838:  Den første norske professoren i medisin Michael Skjelderup (1769 – 1852) skrev den første læreboken i rettsmedisin i Norge.

1860: Briten William James Herschel (1833 – 1917) i India benyttet fingeravtrykk til å identifisere kontrakter.  Han er en av de første som er kreditert bruken av fingeravtrykk som identifiseringsmiddel.

1863: Den tyske kjemikeren Christian Friedrich Schønbein (1799 – 1868) oppdager at hemoglobin reagerer med hydrogenperoksyd og danner skum.  Dette er den først forprøvingsmetoden for blod.

Ca. 1865: Britene Taylor og Wilkis gir en presentasjon på hvordan dødstidspunktet kan bestemmes ut fra fallet i kroppstemperaturen.

1880: Den skotske vitenskapsmannen Henry Faulds (1843 -1930)  fremla potensialet til fingeravtrykk innen kriminalteknisk arbeid.

1882: Den franske politiansatte og biometriske utvikleren Alphonse Bertillon (1853 – 1914) fremla utviklingen av et identifiseringssystem kalt antropometri.  Systemet baserte seg på en rekke mål av hodet og kroppen til et menneske, samt arr og tatoveringer og andre personlige karakteristika. Bertillon foretok sin første identifisering med systemet i 1885.  Systemet ble raskt tatt i bruk av amerikansk og britisk politi. Bertillon bidro også med utvikling og standardisering av åstedsfotografering og fangefotografering.

1885: Russeren Alexander Von Inostranzeff (1843-1919) la frem designet til et sammenligningsmikroskop.

1888: Den britiske antropologisten og geniet Francis Galton (1822 – 1911) legger frem en studie av karakteristikkene (detaljene) for identifisering av fingeravtrykk (Galtons detaljer).  Han foretok også en beregning av sannsynligheten for at 2 mennesker har eksakt samme mønster i fingrene og han la frem et klassifiseringssystem, og han viste at detaljene i fingrene ikke endres gjennom livet.  Galton var den første som plasserte fingeravtrykksidentifisering på en vitenskaplig plattform slik at det ble akseptert av retten.  Som en kuorisitet kan det nevnes at Galton var fetteren til Charles Darwin.

1889: Rettsmedisineren Alexandre Lacassagne (1843-1924), Lyon, Frankrike, prøvde å individualisere et prosjektil til et skytevåpenløp ved å sammenligne antall bom- og riflespor.

1892: Kroaten Juan Vucetich (1858 – 1925) og argentinsk politi foretar den første fingeravtrykksidentifiseringen. Identifiseringen skjedde i en sak hvor kvinnen Francisca Rojas hadde drept sine to sønner og så kuttet sin egen hals for at det skulle se ut som en annen hadde utført handlingene.  Vucetich beviste at fingeravtrykk avsatt i blod på en dørkarm stammet fra Roja og på den måten ble det bevist at ho var gjerningspersonen. Vucetich arbeid hadde grunnlag i Galtons studier.

1893: Den østerrikske professoren, juristen og sporgranskeren Hans Gustav Adolf Gross (1847-1915) utgav boken Handbuch fur Untersuchungsrichter, Polizeibeamte, Gendarmen, u.s.w..  Dette var den første omfattende beskrivelsen i bruk av fysiske bevis til å løse kriminelle handlinger.

1896: Briten Edward Richard Henry (1850 – 1931) utviklet et klassifiseringssystem for fingeravtrykk som skulle komme til å bli benyttet i Europa og Nord-Amerika. Som leder i Scotland Yard gikk han inn for at fingeravtrykk skulle erstatte antropometri.

1899: Tidskriftet Archive fuer Kriminal-Anthropology und Kriminalistikk begynte å komme ut. Dette er det eldste kriminaltekniske tidskriftet.

1898:  Den tyske kjemikeren Paul Jeserich (1854 – 1927) benyttet mikroskop ved undersøkelsen av spor på hylser og prosjektiler.

1900: Dr. Albert J. Hall, Buffalo, USA, publiserte artikkelen The Missile and the Weapon om skytevåpenidentifisering på grunnlag av riflesporene i prosjektilet. Artikkelen i Buffalo Medicine Journal beskrev i detalj hvordan bom- og riflespor kunne måles.

1901: Østerrikeren Karls Landsteiner (1868 – 1943) oppdager for første gang humane blodgrupper.  For denne oppdagelsen fikk han nobelprisen i 1930.

1901: Den kriminaltekniske østerrikske kriminaltekniske vitenskapsmannen Dieter Max Richter tok i bruk Landsteiners blodgruppering i kriminaltekniske. Richter anvendte også vitenskaplig metode.

Ca. 1905: Den tyske kjemikeren Paul Jeserich (1854 – 1927) foretok studier av hvordan mønsteret på blodflekker på åstedet kunne relateres til hendelsen.

1904: Den franske legen og kriminalteknikeren Edmund Locard (1877-1966) fremsatte prinsippet om at når to objekter er i kontakt med hverandre, vil det overføres materiale fra det ene til den andre. Dette blir kalt det Locardianske sporoverføringsprinsipp.  I 1918 foreslo Locard at 12 overensstemmende detaljer i fingeravtrykk skulle føre til identifisering

1906: Fingeravtrykk som identifiseringsmiddel ble offisielt tatt i bruk i Norge.

Ca. 1910: Den franske generalen Journee publiserte en rekke data om skyteforsøk mot hud og skinn. Han kom frem til grenseverdier for hudgjennomtrengning som senere er blitt bekreftet andre undersøkelser. Fra ham foreligger også formelen for beregning av maksimal rekkevidde på blyhagl og kuler.

1910: Den samme Edmund Locard opprettet det første politilaboratoriet i Frankrike

1910: Den amerikanske skriftgranskeren Albert S. Osborne (1858 – 1946) utgir boken Questioned Documents

1912: Victor Balthazard (1872-1950) presenterte avhandlingene Identification de projectiles d`armes à feu" og "Identification des douilles de pistolets automatiques i Paris.  I disse avhandlingene beskrev han hvordan en kunne tilbakeføre prosjektiler og hylser til et bestemt skytevåpen. Balthazard var en fransk lege, sivilingeniør og artillerioffiser. Hans metode bestod i å ta en rekke fotografier av sporene rundt hele prosjektilet. Disse ble så forstørret og sammenlignet.  I 1939 utførte Balthazard også forsøk for å finne ut av banen til bloddråper og mønsteret disse dannet på objektet de traff.

1915: International Association for Criminal Identification (senere omdøpt til The International Association of Identification - IAI), ble dannet i Oakland, California.

1920: Den amerikanske kriminalteknikeren Luke May (1892 - 1962) utførte pionerende ripesporanalyser i verktøysporundersøkelser.  Han forsøkte også å gjøre slike undersøkelser statistisk gyldige.

1925: Spesialetterforsker C.E. Waite, mikroskopist Philip O. Gravelle, verktøymaker John E. Fisher og oberstløytnant Calvin Goddard (1891-1955) dannet "Bureau of Forensic Ballistics" i USA og gjorde i fellesskap en rekke forbedringer innen våpenidentifiseringen. Blant annet ble sammenligningsmikroskop tatt i bruk og instrumentet Helixometer ble konstruert for å måle vridningsvinkelen på riflingen. Sammenligningsmikroskop er fortsatt et nødvendig og viktig instrument ved sammenligning av spor på patronhylser og prosjektiler.

1928: Den tyske kjemikeren Goroncy anbefalte bruken av alfa-naftylamin og sulfanilsyre i en edikksyreløsning for å påvise nitritter som normalt kunne finnes etter avfyring av røyksvakt krutt. Nitrittene ga en rød fargereaksjon og intensiteten og utstrekningen ga en indikasjon på skuddavstanden. Denne reagensen bærer navnet Lunges reagens, sannsynligvis etter den tyske kjemikeren Georg Lunge (1839-1923).

1930:  Kriminalteknikeren Luke May publiserte artikkelen The identification of knives, tools and instruments, a positive scienc, i tidskriftet The American Journal of Police Science.

1930: Kriminallaboratoriet ble opprettet ved Oslo politikammer. Dette var forløperen til Kriminalpolitisentralen. Samtidig var det en kriminalteknisk enhet ved Bergen politikammer.

1930: Svenskene Harry Søderman og Ernst Fontell publiserte boken HANDBOK I KRIMINALTEKNIK.

1930: Tidskriftet AMERICAN JOURNAL of POLICE SCIENCE ble opprettet og utgitt av Scientific Crime Detection Laboratory i Chigago. Det har senere endret navn Journal of Criminal Law, Criminology and Police Science.

1931: Tyskerne Mezgar, Heess og Hasslacher offentliggjorde en systematisering av sporene på patronhylser og prosjektiler fra patroner avfyrt i halvautomatiske pistoler kaliber 6,35 mm, 7,65 mm og 9 mm Short. I verket var det tekniske data og bilder av 158 pistoler.

1934: Norsk brannvern forening utgav boken HÅNDBOK I BRANNETTERFORSKNING.

1937: Den tyske kjemikeren og kriminaltekniske vitenskapmannen Walter Specht (1907 – 1977) ved det rettsmedisinske instituttet i Jena utvikler den kjemiske luminens reagansen Luminol som en forprøvingstest for blod.

1940: Sammenligningsmikroskop ble innkjøpt og tatt i bruk ved Kriminallaboratoriet ved Oslo politikammer.

1943: Skriftgransker Per Øvrebø utgav boken SKRIFT-GRANSKNING IDENTIFISERING AV HÅNDSKRIFT OG SKRIVEMASKINSKRIFT

1945: Den danske kjemikeren Frank Lundquist (1916 – 2008) ved det rettsmedisinsk instituttet i København utvikler en fosfattasetest for sæd.

1945: Kriminalpolitisentralen ble opprettet under ledelse av Oslo politikammer.

1949: De svenske kriminalteknikerne Otto Patrick Wendel (1898 – 1985) og Arne Svensson (1914 – f. 1987) utga den omfattende boken Brottplatsundersøkning. Boken danner grunnlaget for den amerikanske boken Techniques of Crime Scene Investigation av Barry A. J. Fisher.

1950:  Organisasjonen American Academy of Forensic Science(AAFS)ble opprettet i Chicago, USA. Organisasjonen begynte å utgi tidskriftet Journal of Forensic Science(JFS).

1951: Amerikaneren og kjemikeren Paul Leland Kirk (1902 – 1970) utgir boken Crime Investigation,en av de første fullstendige kriminaltekniske bøkene som tar for seg både teori og praksis.  Det er bemerkelsesverdig at Kirk i sin tid ble nektet medlemskap i organisasjonen American Academy of Forensic Science(AAFS). I dag er den høyeste utmerkelsen en kan oppnå innen kriminalteknikk i AAFS kalt Paul L. Kirk award.

1953: Amerikaneren James Dewey Watson (1928 -) og briten Francis Harry Crick(1916 – 2004) publiserte et banebrytende arbeid i identifisering av DNA strukturen.

1955: Mønsteranalyse av blodflekker ble benyttet i Sam Sheppard saken i USA.

1959: Amerikanerne H. C. Harrison og R. Gilroy introduserte kjemiske fargereaksjonstester  for påvisning av bly, barium og antimon  på hendene til en skitter.

1959: Kriminalpolitisentralen ble opprettet som egen enhet. Den bestod av Registeravdeling, Fingeravtrykksavdeling, Laboratorieavdeling og Administrasjonsavdeling.

1960: Den kanadiske kriminaltekniske vitenskapsmannen Douglas M. Lucas (1929 -) beskrev anvendelsen av gasskromatograf (GC) til å identifisere petroleumsprodukter i et kriminalteknisk laboratorie.  Han ga også en vurdering på begrensningene i å bestemme bensinfabrikat.

1969: Den amerikanske organisasjonen Association of Firearm and Tool Marks Examination - AFTE ble skipet i Chigago. Denne organisasjonen ble drivkraften bak standardisering av og informasjon om kriminaltekniske skytevåpenundersøkelser.

1970: J.S. Bashinski m.fl. introduserte bruken av Natrium-Rhodizonate for å påvise bly i patronavfyringsrester.

1974: Amerikanerne P. F. Jones, Q. Y. Kwan, R. S. Nesbitt, E. J. Rattin og J. E. Wessel utviklet en teknologi for påvisning av tennsatspartikler fra en patronavfyring.

1977: Svenskene J. Andrasko og A. C. Maehly, samt V. R. Matracardi og J. W. Kilty ved FBI laboratoriet, presenterte bruken av elektronmikroskopet for å påvise og identifisere tennsatspartikler på skytterens hender.

1977: FBI, introduserte starten på et databasert automatisk identfiseringssystem for fingeravtrykk (Automated Fingerprint Identification System - AFIS) med skanna fingeravtrykk.

1978: ESDA – elektrostatisk fremkallingssystem for trykkriller introdusert av firmaet Foster & Freeman.

1979: Kriminalteknikeren Knut Berglia utgav boken KRIMINALTEKNISKE SPOR OG HJELPEMIDLER.  I 1970 presenterte Berglia Tekniske betegnelser.

1983:  Den amerikanske biokjemikeren Kary Banks Mullis (1944 - ) utviklet DNA-teknikken Polymerase Chain Reaction (PCR). Teknikken ble publisert i 1985.  For dette fikk han Nobelprisen i 1993.

1984:  Den britisk genetikeren Alec John Jeffereys (1950 - ) oppdager en metode til å identifisere enkeltpersoner på grunnlag av DNA med Restriction Fragment Length Polymorphism (RFLP). Han døper metoden for DNA fingeravtrykk.

1985: Britisk politi benytter for første gang DNA-profilering.

1987: DNA profiling introdusert for første gang i en amerikansk rett..

1990: FBI og firmaet Mnemonic introduserte et EDB-basert, automatisk identifiseringssystem for patronhylser kalt "Drugfire".

1991: Det kanadiske firmaet Forensic Technoligy Service introduserte et EDB-basert, automatisk identifiseringssystem for prosjektiler kalt "Bullet-Proof".

1994: Teknikken Short Tandem Repeats (STR)i DNA undersøkelser ble introdusert.

1995:  Verdens første nasjonale DNA database er operativ i Storbrittania.

1999: Et nasjonalt automatisk identifiseringssystem for utveksling av spor på patronhylser og prosjektiler (National Integrated Ballistics Network – NIBIN), opprettes i USA.

2001: IBIS-systemet (Bullet-Proof og Brass-Catcher) ble tatt i bruk i Danmark, Sverige og Norge (i nettverk).