Kriminalteknikk

"All kontakt etterlater et spor" (Edmond Locard (1877-1966)

Kriminalteknikk er sammensatt av det latinske ordet "criminalis" (det som angår lovbrudd og lovbrytere) og ordet teknikk (benevning på menneskets metoder til å utnytte og anvende naturens fysiske ressurser).

Kriminalteknikk er det samme som på engelsk blir kalt ”criminalistics” og er synonymt med ”forensic science”. ”Criminalistics” kommer fra de tyske ordet ”Kriminalistik” og den som tilskrives æren for dette begrepet er den østerriske professoren, juristen og sporgranskeren Hans Gustav Adolf Gross (1847-1915) som i 1893 utgav boken Handbuch fur Untersuchungsrichter, Polizeibeamte, Gendarmen, u.s.w.

”Forensic science” er sammensatt av en utledning av det latinske ordet ”forum” (offentlig) og science (vitenskaplig). ”Forensic” står for det som angår offentlige eller legale forhold. Vitenskap er definert som en samling av systematiske metoder for i økende grad å forstå den fysiske verden.

Disiplinen blir ofte omtalt som anvendt naturvitenskap, i det den for en stor del er basert på metoder lånt fra fysikk, kjemi og biologi. Like fullt er kriminalteknikken på mange områder en egen vitenskap, f eks. skytevåpenundersøkelser, selv om den ikke er akademisk basert og selv om utøves på politilaboratorier og ikke nødvendigvis i en uavhengig form.

Kriminalteknikk er en historisk naturvitenskap, i det forholdet som det er spørsmål omkring, allerede har skjedd. Dvs. at en i nåtiden skal prøve å finne ut hvordan hendelsen skjedde i fortiden, ut fra etterlatte spor. Andre vitenskaper som f.eks. arkeologi, arbeider på samme måte.

Kriminalteknikk omfatter undersøkelser av bl.a. åsteder, narkotika, giftstoffer, fiber, glass, tre, jord, maling, plastikk, metaller, brennbar væske, kroppsvæsker, hår, skytevåpen, fottøyavtrykk, verktøyspor, dokument og skriftstykker og fingeravtrykk.

Sentralt innen kriminalteknikken er det Locardianske sporoverføringsprinsipp. Den franske kriminalteknikeren Edmond Locard (1877-1966) uttalte at enhver kontakt etterlater et spor. Dette prinsippet har fått økt gyldighet i dagens DNA-verden. Spor overføres ved kontakt mellom mennesker, mellom mennesker og gjenstander, og mellom gjenstander. Spor overføres gjerne direkte som f.eks. et fingeravtrykk, men kan også overføres indirekte som f.eks. et hår eller en fiber eller kanskje også DNA som en har fått på seg et annet sted og som deretter avsmittes på et åsted. Dette gjør at en må være svært bevisst på kontamineringsrisikoen. En må også være oppmerksom på at spor kan forfinnes selv om det ikke oppdages eller påvises.

Kriminalteknikk kan deles inn i 6 trinn.



Grunnlaget for kriminalteknikken er sporenes dannelse. For eksempel en glassrute knuses, et skytevåpen avfyres eller blodflekker avsettes. Kunnskap om hvordan sporene oppstår (f.eks hvordan glassbiter spruter når en glassrute knuses) er svært viktig å ha en forståelse av, både med hensyn til søking/sikring og tolkning.

Etter at sporene har oppstått er neste trinn å finne og registrere dem. Her kommer søkemetoder, som for eksempel sirkelsøk/spiralsøk og utstyr som spesiallys og fysisk/kjemiske fremkallingsmetoder inn i bildet. På materiale som er sikret i original, f.eks. papir, flasker og klær, foretas gjerne sporsøkingen inne på et laboratorium.

Når så sporene er påvist må de sikres med fotografering, inntegning og notater, og så sikres enten i original, ved avstøpning, på folie eller ved prøvetaking, før de plasseres i egnet emballasje, slik at de ikke forringes og kontamineres.

Neste trinn er analyse av sporene som vanligvis foretas inne på et laboratorium. Analyser følger standard prosedyrer for hvert enkelt fagfelt og det benyttes spesielle instrumenter som for eksempel gasskromatograf og sammenligningsmikroskop. Ofte har en å gjøre med materiale/spor som er marginale med hensyn til egnet metode og ofte er materialet/sporet forringet.

Selve hjertet i kriminalteknikken er tolkningen. Etter analysen må kriminalteknikeren/granskeren komme frem til et resultat og formulere en konklusjon. For eksempel hvor sannsynlig er det at et prosjektil er utskutt fra et bestemt skytevåpen, eller at det har vært en bestemt avstand mellom våpenmunningen og treffpunktet, eller at en tennsatspartikkel eller flere stammer fra den aktuelle patronavfyringen. For kunne foreta en god tolkning, er det nødvendig at kriminalteknikeren har kjennskap til sakens omstendigheter. I kriminalteknikkens barndom, skulle kriminalteknikeren arbeide isolert fra den øvrige etterforskningen, for at ikke kunnskaper om saken skulle fjerne hans/hennes objektivitet. I dag er meningen om dette annerledes, i det en er bevisst på at absolutt objektivitet ikke er mulig i kriminalteknikk.

Tolkningen av spor kan skje på flere nivåer.

Resultatet av undersøkelsen må så til slutt presenteres. Dette skjer først i en laboratorierapport og vil deretter også kunne skje i forklaring for en rett. Laboratorierapporten vil være grunnlaget for mange beslutninger i saken, og må derfor være fullstendig og utfyllende med all informasjon som er ønskelig av politiet, påtalemyndigheten og forsvarer. Presentasjonen må også være utvetydig, forståelig og lettfattelig. Ved presentasjon for en rett må en også bestrebe seg på at opptreden og fremføring skjer på pedagogisk god måte.