CSI-effekten

CSI er en forkortelse for Crime Scene Investigation og dette er på godt norsk åstedsundersøkelse. Disse Hollywood baserte TV-seriene tar for seg åstedsundersøkelser og kriminalteknisk laboratoriearbeid på en urealistisk måte både når det gjelder utstyr, analyseteknikker. Evnen laboratoriene har til å utføre undersøkelsene er dessuten overdrevet, fordreid eller oppkonstruerte. Saker blir løst på en time, høyteknologiske analyser blir utført i løpet av minutter. Spesifikke feilaktige fremstillinger er f.eks. at DNA-undersøkelser gjøres spontant, mens det i virkeligheten brukes flere dager eller uker. Fingeravtrykk identifiseres av en maskin, mens det i virkeligheten må gjøres av en fingeravtrykksgransker. En og samme person foretar både sikring, analyse og deretter konfronterer mistenkte med bevisene. I retten vitner granskeren om funnene og resultatene av sporundersøkelsene med en ufeilbar sikkerhet. I virkelighetens verden strir de kriminaltekniske granskerne med flere saker samtidig, restansene er høye og konklusjonene er sjelden 100 % sikre verken i den ene eller annen lei.

Spørsmålet er om denne "Science Fiction" fremstillingen av kriminalteknikk påvirker bruken og nyttiggjøring av tekniske bevis i pådømmelsen av en straffbar handling i det virkelige liv. Det pågår en diskusjon om dette og det har blitt gjort, og det gjøres undersøkelser på dette. Svaret er to-delt.

For det første er det ikke er tvil om CSI-seriene øker folks interesse for kriminalteknikk og således er en god reklame for kriminaltekniske laboratorier og arbeid. Det er rapportert om at det nå er økende søking til studier relatert til kriminalteknikk og søkerne er bedre kvalifisert.

På den annen side er det hevdet at dommere nå i større grad en tidligere forventer presentasjon av kriminaltekniske bevis i alle saker, og at konklusjonene må være sikre – dvs. at det enten må være en utelukkelse eller en individualisering. Schweitzer og Saks har nylig presentert en undersøkelse hvor CSI- seere fremsto som mer kritiske til tekniske bevis som ble lagt frem i retten enn de som ikke såg på CSI-seriene. Det mest ekstreme utslaget er at det ikke kan pådømmes uten DNA-bevis.

Det hevdes også at CSI-seriene endrer måten de tekniske bevis blir fremlagt på i retten, for at de skal virke mer interessante og tiltalende.

De som er hektet på CSI-bølgen må være oppmerksom på at det skjer og vil skje pådømmelser i retten uten at det foreligger tekniske bevis, og at det skjer uriktige pådømmelser basert på troen om ufeilbarheten til tekniske bevis. Det siste er svært viktig å ha for øyet.

En må ikke glemme den gamle solide politietterforskningen og de overveldende indisiebevisene.